Pablo Casals

Casals ble født i en liten by i Catalonia. Faren var organisten Carles Casals Riba, og moren Pilar Defilló Amiguet. Hun var opprinnelig fra Puerto Rico, og hadde vært farens pianoelev. Faren ble Casals første musikklærer. Gutten fikk lære piano, ble korsanger, spilte fluviol (en slags pikkolofløyte) og fiolin og fikk orgeltimer fra tiårsalderen. Som elleveåring hørte han en cello og ble besatt av instrumentet.

Moren kjempet for at gutten skulle satse på en karriere som cellist. Hun forlot ektemannen og flyttet med sin da tolv år gamle sønn til Barcelona. Læreren de neste fem årene var José García, men gutten begynte snart å sette spørsmålstegn ved den etablerte celloteknikken og skulle aldri ha noen cellolærer senere. Med anbefaling fra Isaac Albéniz reiste han som sekstenåring til Madrid. Så gikk veien videre til Brussel og Paris, men til syvende og sist returnerte Casals til Barcelona der han fikk undervise ved konservatoriet og opptrådte som orkester- og kammermusiker.

I 1899 dro Casals til Paris hvor han fikk sitt internasjonale gjennombrudd og begynte på en karriere som cellovirtuos som førte han verden rundt, blant annet til USA, Sør-Amerika og Russland, men óg til europeiske storbyer som Berlin og London. Han spilte mellom 150 og 200 konserter i året.

Casals dannet i 1905 sammen med Alfred Cortot og Jacques Thibaud en ypperlig trio som spilte sammen i nesten tretti år. Etter hvert satt de av en måned av året for å reise rundt og spille konserter som venner. Fra 1908 dirigerte Casals også.

I denne perioden levde han i nesten sju år sammen med den portugisiske cellisten Guilhermina Suggia. Etter et opprivende brudd giftet han seg med den amerikanske mezzosopranen Susan Metcalfe. De levde i en periode i New York, blant annet under første verdenskrig, men Casals lengtet tilbake til Catalonia, der Metcalfe følte seg fremmed. De gikk fra hverandre i 1928.

I 1919 dannet Casals et eget orkester i Barcelona, og fra 1925 organiserte han konserter for arbeiderbefolkningen.

Casals gikk aktivt ut mot Francisco Franco og måtte i 1939 forlate sitt hjemland. Fra 1939 til 1956 bodde han i Prades i Pyrénées-Orientales i det sørlige Frankrike. Området grenser til Catalonia og er delvis katalansk-språklig. En halv million mennesker flyktet fra Franco-regimet over Pyreneene og ble internert i leirer i området. Casals engasjerte seg i kampen for å forbedre flyktningenes situasjon. Dette arbeidet preget livet hans i Frankrike.

Etter andre verdenskrig nektet Casals å opptre i hjemlandet og land som støttet Franco før demokratiet ble gjeninnført i Spania. Han trakk seg i protest i flere år komplett tilbake fra konsertvirksomheten og underviste. Elever fra hele verden kom for å ta timer hos ham. I 1950 lot han seg overtale til å bidra i en Johann Sebastian Bach-festival i Prades. Dette ble utgangspunktet for en årlig Casals-festival.

I 1955 utviklet Casals et nært forhold til en av elevene sine, den 60 år yngre Marta ’Martita’ Montañez Martínez fra Puerto Rico. De reiste til Puerto Rico, som skulle bli Casals siste bosted. I 1957 ble de gift. Fra samme år arrangerte han årlige musikkfestspill i hovedstaden San Juan.

Casals fikk mange svært aktive år fram til hans død, med grunnleggelsen av Puerto Ricos symfoniorkester og konservatorium, kampen mot atomvåpen samt offentlige opptredener, blant annet i forbindelse med Rudolf Serkins Marlboro-festival, men også foran John F. Kennedy og FN.

For Casals var musisering knyttet til en følelse av undring og av å berøre eksistensielle erfaringer. Han lot seg dra inn i verkets emosjonelle atmosfære og hengav seg følelsene sine uten skam eller nøling. Følelsesuttrykket og tolkningen av musikken fløt uatskillelig i én strøm, som kunne sammenliknes med sang og språk.

Et grunnlegge prinsipp i Caslas undervisning var å vise hvordan tolkeren kan forstå frasenes ekspressive betydning og få fram dette ved å bruke blant annet dynamisk mangfold, rytmisk fleksibilitet, variabel bueføring og tonefarge. Vibrato, som tidligere ofte hadde blitt sett på som en form for ornament, var hos Casals ett av tonens attributter som måtte forandres med tanke på den musikalske konteksten. Selv intonasjonen var avhengig av tonens rolle eller betydning i frasen. Han spilte med såkalt 'ekspressiv intonasjon' der kun tonikaen, subdominanten og dominanten ligger fast.

Nøkkelen var for Casals å skape naturlig variasjon; kunsten å tolke et verk lå i å ikke spille alt eksakt som notert i notene. Han så på musikk som noe i konstant bevegelse, preget av naturlig og kontinuerlig spontanitet.

Casals hadde et nært forhold til J.S. Bach. Han spilte Bachs musikk daglig i mange år, både på cello og piano. Som 13-åring oppdaget Casals noter av Bachs cellosuiter i en butikk. Disse hadde fram til da vært lite populære og blitt sett på som øvingsstykker, men ble gjort verdenskjente av Casals.

Ellers lå mange av de tysk-østerrikske komponistene som Wolfgang Amadeus Mozart, Ludwig van Beethoven, Franz Schubert, Felix Mendelssohn-Bartholdy og Johannes Brahms hans hjerte nær. Dette blir særlig synlig i hans dirigentvirksomhet, i hans festivalprogrammer og i kammermusikken han spilte.

Den katalanske folkevisen/julesangen El cant dels ocells ('Fuglenes sang') var også viktig for Casals. Han spilte den som avslutning på alle konserter i eksilårene, og den ble slik en slags uoffisiell katalansk nasjonalsang.

Med tanke på det tradisjonelle cellorepertoaret debuterte han i Paris med konsertene av Édouard Lalo og Camille Saint-Saëns, men spilte også konserter av Joseph Haydn, Luigi Boccherini, Antonín Dvořák, Edward Elgar og Robert Schumann. Blant samtidig komponister gjorde han særlig en innsats for Emanuel Moór, Julius Röntgen og Donald Francis Tovey. Ellers framførte han også egne komposisjoner både som cellist og dirigent, men store deler av hans liv ikke i utstrakt grad. Av egne komposisjoner er oratoriet El pesebre ('Krybben') den mest kjente, som inneholder det for Casals viktige fredsbudskapet.